Verdens vakreste Gipsy er ikke lenger hos meg… Det er rart og si det. Det har vært en tung tid, men jeg vet at valget var det eneste riktige….
Fredag 28. januar i år sovnet Gipsy stille inn på veterinærkontoret i Hønefoss. Seks år er alt for lite for en hund, men av og til går det ikke som en selv skulle ønske. De er våre beste venner, og ingen vil at ens beste venn skal ha det vondt! Slik var det også her. Gipsy var en hund som var født engstelig. Som fem måneder gammel var hun hos atferdsterapaut Terje Østlie. Hun var redd allting. Eneste jeg reddet det inn på var all jobben jeg la ned i å trene henne i lydighet. Hun måtte være under kommando hele tiden. Hvis Gipsy måtte ta valg selv, tok hun alltid feil valg… Men, hun lærte seg å stole på meg, og slik klarte hun å takle vanskelige situasjoner. Ja, for det fantes mange vanskelige situasjoner mente Gipsy. Hvor enn hun gikk dukket det opp problemstillinger Gipsy ikke greide å løse på egenhånd som en frisk hund. Det startet alltid da hun skulle ut på tur. Spenningen rundt det å skulle ut giret henne opp så mye at hun startet og bjeffe. Ut av døren gikk hun ikke på fire bein. Hun spratt ut og hoppet som en kenguru. Hun var en krevende hund som trengte en fast og bestemt hånd. Hun trengte en sterk leder som hun kunne se opp til!
Til tross for hennes psyke har hun opplevd mye. Gipsy var med til Nederland og deltok på en gjeterransh der nede. Derifra dro vi rett til Danmark og gikk en ukes agilitykonkurranser. Gipsy var glad bare hun fikk være med meg. Jeg kan jo trekke frem en historie fra Nederland som jeg husker godt den dag idag. Vi reiste med Gondola og to av hennes hunder. Den ene kvelden gikk vi en tur. Plutselig fikk vi se en stor luftballong som svevet over oss. Gipsy fikk også se denne og da var denne dagen og flere dager ødelagt. Hun ble livredd og blokket alt rundt seg. Eneste som stod i hodet hennes var å komme fortest mulig tilbake til hytta og buret sitt. En ting som og kjennetegnet Gipsy var at hun ikke greide å avreagere og bearbeide slike hendelser. Husker det tok mange timer i Nederland før hun var seg selv igjen etter denne hendelsen. I tillegg førte den til at hun en periode var redd alt som befant seg i luften – ja til og med fugler var skummelt…. heldigvis kom hun over mye av denne skrekken med årene, men noe satt i for alltid.
Jeg kunne sittet og skrevet i evigheter om slike episoder, ja, for de dukket dessverre opp på nesten hver eneste tur vi gikk om dagen. Ikke alle like skumle, men noe var det bestandig å bli engstelig for.
Men, nå kan det fort høres ut som det bare har vært en pest og plage å ha Gipsy. Det har det absolutt ikke! jeg lærte meg fort hvordan jeg må takle henne, og det ble automatisert ganske fort. Jeg lærte meg til hvordan jeg måtte takle henne i slike situasjoner, og heldigvis lærte hun å stole på meg. I tillegg var hun et stort matvrak, så godteri løste mange problemer, da særlig når mamma og pappa gikk med henne.
Gipsy var verdens største kosegris. Hun elsket og sove i sengen min,og der kunne hun ligge til langt på dag og bare kose seg. Hun var også en søt hund som aldri vekket meg. Hun måtte først forsikre seg om at jeg var våken før hun turte å røre meg. Det hendte derfor jeg våknet av at Gipsy satt foran meg på gulvet og sjekket om jeg var våken. 🙂
På agilitybanen var også Gipsy UTROLIG bra! Hun var en knallgod hund, som dessverre ikke taklet konkurranselivet. Noen bra løp har hun vist, deriblant et i Sverige for ett par år tilbake hvor hun knuste alle konkurrentene i klasse 3 hopp og ble virkelig lagt merke til!! Det var moro det! Gipsy var en hund som satset livet på agilitybanen! Det var heller ingen som trodde på meg da jeg fortalte at hun var en Aussie og ingen BC. Da lo de bare… Hun hadde kroppen og farten til en BC! Gipsy sin spesialitet på ag. banen var feltene og slalominnganger. Her var hun rå! Hun hadde en vanvittig fart over feltene, og stod alltid på feltene uansett om d var trening eller konkurranse. Samme gjaldt slalominnganger. Hun feilet aldri, uansett hvor kvalm du prøvde å være ved å sende henne inn i de vanskeligste inngangene.
Gipsy var også svært god i lydighet.Jeg trente mye lydighet opp igjennom årene med henne, og hun elsket pirk. Hun hadde derfor en veldig bra lineføring/fri ved fot. Noe annet hun også stortrivdes med var triks. Hun kunne mange ulike triks og lærte ekstremt fort. Det trikset vi kanskje var mest stolt av var at hun kunne forskjellen på fingrene. Hun dyttet med snuten på den fingeren jeg sa.
Gipsy var en glad hund som kunne smile. Hun hadde det såkalte «Aussiesmilet». Det jeg husker best av henne var hennes blide vesen ovenfor meg. Hun forgudet meg og strålte som oftest.
Gipsy…. Du vil alltid være savnet. Du var spesiell og ingen kan ta ditt plass i hjertet mitt!
Hvil i fred nå jenta mi, du fortjente det aller beste! ❤
Kera og Gipsy 