Tirsdag 18. nov

Her sitter jeg syk og synes egentlig ganske synd på meg selv. Sykdommen kommer når det minst passer seg. Til helgen har jeg planer om å dra til Hamar, og tiden nå burde egentlig bli brukt til å lese til eksamen. Men etter 5 min her er jeg helt skutt igjen, og sofaen kaller….

Mens jeg er syk får jeg masse tid til å kunne fundere over ting. Ja, jeg er nemmelig inne i en slik periode at agility er faktisk ikke like gøy lenger..  Er det Karoline som skriver dette tenker du som kjenner meg sikkert, og ja, det er faktisk det… Jeg vet jo at med agilitysporten følger det også endel opp – og nedturer, men skulle ønske jeg snart fikk litt medvind. Det går faktisk litt ut over motivasjonen min. Selvom jeg sitter her å egentlig bobler over av lyst til å ville konkurrere, så har jeg ikke den gnisten når jeg tar med meg Gipsy. Det var noe annet med Kera liksom.. Hun visste jeg hvor jeg hadde og gjorde jeg jobben min så kom vi som regel feilfrie i mål. Selvom det var mye jeg irriterte meg over med henne også – neida, jeg har ikke glemt det. Hadde jeg fått Gipsy litt mer på landjorda – ikke fult så mye gneldring og koking, og at hun begynte å løfte disse bena sine litt mer, så hadde dette også sett litt lyst ut.

Men den tid kommer vel også, håper jeg…. Vi tar nå en pause fra treningen (av ulike grunner) og håper motivasjon og gnisten er tilbake om noen uker!